Hvordan vi
minner våre døde
-laging av Kolliva
Minnegudstjenester
for de
døde er
beskrevet allerede
så tidlig
som i
de Apostoliske
konstitusjoner. Gudstjenesten
som brukes
heter Painnichida
eller Parastos,
og er
egentlig et
utdrag av
begravelsesgudstjenesten. En
kortere utgave
kalles Trishagion
eller Litia
for avdøde.
Denne kortere
versjon inneholder
foruten Hellige
Gud, Hellige
sterke, Hellige
udødelige,
forbarm Deg
over oss
(3x), innledningsbønnene,
troparer og
ekteni. Litia
for avdøde
brukes gjerne
etter liturgien
når noen
ønsker forbønn
for en
avdød og
ellers når
det passer
med en
kortere bønn.
Den lengere
Pannichida brukes
på de
spesielle minnedager
for døde
gjennom året
og når
pårørende ber
om det.
En minnegudstjeneste kan brukes:
-i kirke eller kapell kvelden før
begravelsen
-på de spesielle minnedagene: på 3.
dagen, 9. dagen, 40. dagen og årsdagen av noens død, samt
minnelørdager. Man bør planlegge disse dagene på forhånd og
snakke med presten i god tid slik at han kan være tilstede.
-Litia for avdøde kan feires på
slutten av nesten hver gudstjeneste, men det er ikke korrekt å feire
den ved slutten av Liturgien på søndagen, liksom vi heller ikke
har begravelse på en søndag. Vi er oppmerksomme på at mange har
vanskeligheter med å komme til kirken i uken og derfor vil ha en
minnegudstjeneste på søndag. Men det er bedre om man kommer til
vesper på lørdagen. Litia for avdøde blir da feiret før vesper.
Det er
vanlig når
man feirer
minnegudstjeneste at
man setter
frem hvetegrøt
(kolliva). Kolliva
bør lages
av slekningene
til avdøde.
Kolliva er
et tegn
på oppstandelsen.
Kristus sier:
(Joh.ev:12,24) Sannelig,
sannelig jeg
sier dere.
Om ikke
hvetekornet
faller i
jorden og
dør, blir
det bare
det ene
korn. Men
hvis det
dør, bærer
det rik
frukt.
Det er også vanlig at de som har
ønsket minnegudstjenesten kjøper lys og distribuerer det til
presten og de troende. Lyset symboliserer vårt håp på
oppstandelsen, at Kristus som er verdens lys kommer for å vekke oss
opp slik at vi kan forene oss med ham når Han kommer igjen. Det er
samme håp vi uttrykker når vi holder et lys under
påskenattsgudstjenesten.
Hver dag i uke minner kirken noe
spesielt. På søndag minnes oppstandelsen, på mandag er det
englene, på tirsdag døperen Johannes og øvrige profeter, på
onsdag det hellige korset og Gudfødersken, på torsdag apostlene og
hl.Nikolai, på fredager Kristi lidelse og lørdag minnes helgenene
og de døde. Derfor bærer vi frem Kolliva på lørdager. Man kan
også minne en avdød under Liturgien søndag ved å levere en
forbønnsliste til presten rett før Liturgien starter.
Utenom lørdag finnes det spesielle
minnedager for avdøde gjennom året:
-den første faller på lørdag, en
uke før Den store fasten starter, lørdag før kjøttforsakelsens
søndag. Denne minnedagen stammer fra de første kristne.
-Den andre faller på andre, tredje og
fjerde lørdagen i store fasten. Fordi Liturgi ikke feires under uken
i store fasten så har Kirken viet disse lørdagene til de dødes
minne.
-Den tredje faller rett etter påsken,
på mandag eller tirsdag uken etter den lyse uke. Dagen kalles
gledens dag og de døde minnes i lyset av Kristi oppstandelse.
-Den fjerde faller på dagen før
Pinsedagen og kalles forfedrenes lørdag eller treenighetens lørdag.
-den femte og sjette minnes ortodokse
soldater som har gitt sitt liv for sin tro og sitt fedreland. Den 29.
august når Kirken minnes døperen Johannes, har Kirken minnet døde
siden keiserinne Katarina 2. innførte tradisjonen i 1769 etter
krigen mot Poleen og Tyrkia.
-den sjette faller på lørdag 26.
oktober og kalles Demitrioslørdagen. Da minnes alle ortodokse
kristne som har dødd i krig. Den ble innstiftet av storprins Dimitry
Ivanovich Donskoi da han beseiret tartarprinsen Mamai ved Kulikovo
1380.
Kolliva
Opprinnelsen til Kolliva går tillbaka
till Julianos den frafallenes tid, da han i 362 så til at mat som
var planlagt for de første dagene i store fasten ble tatt fra
markedet i Konstantinopel og ble ersattet med føde som hadde blitt
offret til de hedenske gudene i et forsøk på å tvinge folk tilbake
til hedendommen som han selv hadde gjort. Men den Hellige Theodoros
foreslo for Patriark Eudoxios at han skulle gi instruksjoner om at
de troende skulle spise kokt hvete, som på den tiden ble kalt
Kolliva, som et substitutt for fastematen som keiseren hadde tatt fra
byens marked. Siden da har kolliva fordi det er forbundet med
feiringen og helgenenes minne, blitt ført til kirken og blitt
velsignet av presten under minnegudstjenesten for de døde.
Dagens kolliva består av kokt hvete
som dekoreres med sukker, rossiner og en del andre ting. Ett kors
lages på toppen og ofte skrives initialene på den døde som minnes
mellom korsarmene. Når Kollivaen deles ut til de troende etter
gudstjenesten svarer den som får en tallerken ofte "må Gud
forlate hans/hennes sjel". Vi er veldig forsiktig med Kollivan
og passer på at alt spises opp.
Oppskrift på Kolliva:
Ta hel hvete i passelig mengde og legg i
bløt over natten.
Neste dag kokes de sakte til de er helt
myke, ca 45 minuter.
Legg siden den kokte hveten på et
håndkle og legg et annet håndkle over.
La ligge over natten.
Legg så hveten i en skål og strø
melis over eller rør i honning. Legg rossiner omkring kanten av
skålen og legg skollede mandler i en korsform.
Sett et lys i midten og Kollivan er
klar.
NÅR
EN ORTODOKS KRISTEN DØR
en
veiledning for pårørende og helsevesen
Før
dødsfallet
Det er
viktig at en alvorlig syk person får kontakt med sin prest. Presten
forbereder den døende gjennom samtale og sjelesorg og leder frem
til at den døende får skrifte og ta imot nattverden. Spesielle
bønner kan også forrettes ved sjelens adskillelse fra kroppen.
Dette bør skje på et eget rom, noe som er spesielt viktig om den
døende ligger på sykehus. Rommet bør gjøres i orden med et bord
som alter med hvit duk hvor det legges ikoner og kors.
Etter
dødsfallet
Det er
tradisjon at kroppen kommer i jorden så snart som mulig, helst innen
24 timer. Det er vanskelig å få til mange steder, men man bør ikke
vente for lenge. Det er også tradisjon å lese fra Salmenes bok
uavbrudt ved den døde kroppen frem til begravelsen. Også dette er
problematisk å få til på grunn av den lange ventetiden mellom
dødsfallet og begravelsen.
Obduksjon,
balsamering og
organdonasjon
Det
foreligger intet hinder for obduksjon for å bestemme dødsårsak og
for forskning. En lettere balsamering kan skje om den døde kroppen
skal transporteres til hjemlandet og balsamering skulle vare
nødvendig. Den Ortodokse Kirken har ikke i fellesskap tatt stilling
angående organdonasjon, men det finnes mange som anser at
organdonasjon og transplantasjon er akseptabelt så lenge hensikten
er å redde et menneskes liv. Mange anser dog at spørsmålet om
grensen for medisinsk teknikk bør få en mer dyptgående belysning,
da det falne mennesket ikke er udødelig og kun Gud kan gi evig liv.
Nedlegging
i kisten
Helst skal
påkledning utføres av nærmeste pårørende om slike finnes. Man
bør anvende den dødes fineste klær, strømper og sko. Har den døde
blitt døpt som voksen, kan man kle med dåpdrakten. Et ikon av det
helgen som den døde bærer navn etter eller et Kristusikon plaseres
i den dødes hender på den måten som om han kysser ikonet. Det
forekommer også at man legger et kors i kisten. I Hellas legger man
ofte blomster i kisten og man synger spesielle klagesanger. Av og
til tas ikonet ut av kisten innen den senkes i graven. Noen ortodokse
kirker krever at døde kvinner skal kles av kvinner og døde menn
skal kles av menn. I praksis kles ofte den døde og legges i kisten
av begravelsesbyrået. Kisten som den døde legges i bør vare av tre
ettersom det er i overensstemmelse med troen om at vi skal «bli til
jord igjen».
