https://mospat.ru/wp-content/uploads/2013/02/photo-20110928021711-4.jpgPATRIARK NEOPHYTE AV BULGARIA
 

Det patriarkalske valgstyret i Den etiopiske ortodokse kirken har annonsert navnene på fem kandidater til den patriarkalske tronen. De er som følger:

Hans Eminense, erkebiskop Abune Mattias av Jerusalem
Hans Eminense Erkebiskop Abune Elsa Nord Gondar
Hans Eminense Abune Hizkias, erkebiskop av Kaffa, Sheka Benk og Maji, og generalsekretær i Den hellige synoden
Hans Eminense Abune Mattewos av Wolaita og Dowaro
Hans Eminense Abune Yosef av Bale

Fem navn vil bli redusert til tre, og deretter 28. februar, vil åtte hundre delegater inkludert hele hellige Synoden, og representanter fra alle klostrene,  administratorer av de store kirker og katedraler, teologisk høyskole, seminarer, søndag skoler og organisasjoner velge den sjette patriark av kirken  til å etterfølge hans Helliget Abune Paulos.
BULGARIA HAR FÅTT NY PATRIARK
Axios -Axios-Axios
 Newly elected, Bulgarian Orthodox Church Patriarch Neophyte stands among church bishops at the golden-domed
Metropolitt Neophyte er valgt som ny patriark for Den bulgarske ortodokse kirken.

Neophyte, som er 67 år, ble  søndag valgt blant tre kandidater som var nominert i en hemmelig avstemning av de 14 biskopene som utgjør den hellige synode i kirken.

Et valgsystem bestående av 138 medlemmer ga 90 stemmer for  Neophyte. Han regnes som en kompromiss kandidat etter en maktkamp innen kirken om hvem som skal etterfølge sent patriarken Maxim.

Maxim, svært populær blant noen seks millioner bulgarske ortodokse kirken tilhengere, døde etter lengre tids sykdom, 6. november alderen 98.

Ortodoks kristendom er Bulgarias dominerende religion og etterfølges av mer enn 80 prosent av landets 7,4 millioner mennesker.The Bulgarian Orthodox Church's newly elected Patriarch Neophyte (C), participates in his enthronement ceremony at the golden-domed
Tronstigning av Hans Hellighet patriark Johannes X av Antiokia
 

Patriark Johannes X, primas for den gresk-ortodokse kirken i Antiokia og hele Østen, valgt til patriark  17. desember, hadde sin tronstigning 10. februar 2013 i kirken til Det Hellige Kors i Damaskus. Søndag 17. februar ledet han  sin første liturgi i den patriarkalske katedral, hellige Nikolai i Beirut. De høyeste myndigheter og libanesiske tjenestemenn i landet deltok og representanter for alle ortodokse kirker både lokale og gamle østlige kirker (armensk, syrisk og koptisk). Kardinal Kurt Koch, president for Det pavelige råd for fremme av kristen enhet, representerte pave Benedikt XVI på liturgien som også ble besøkt av representanter for ulike primater og Øst katolske kirker (maronittiske kirke, gresk katolske kirke osv.). Metropolitt Emmanuel, president i AEOF og vår locum tenens, fra delegasjonen fra Konstantinopel-patriarkatet og erkebiskop Ignatius, hjelpebiskop og patriarkalsk vikar fra det Antiokenske ortodokse erkebispedømmet i Europa, medlem av AEOF,  deltok også  i den guddommelige liturgi.IMG_6293
OM FASTE
Uken etter Tolleren og fariseerens søndag  er fastefri: 25.februar til 2. mars

Vi kan lese om Den kristne faste i Bibelen. Kristus fastet som en forberedelse til sin tjeneste (Matt 4:2), og Han knyttet fasten nært til bønn i sin lære. (Matt. 17:21). Kristi faste gjentas i Kirkens og den troendes praksis og er en fundamentalt liturgisk aktivitet. Fasten er uløselig knyttet sammen med og like viktig som bønn. Liksom liturgien skal gjennomsyre hele vårt liv, så skal fasten også gjøre det.

Kalenderen gir oss mønsteret av dette i tre sykluser: den ukentlige faste (onsdager og fredager), høytidsfastene (julen, apostel og hensovnelsesfasten, sammen med kvelden før Teofani, halshuggingen av Johannes døperen, Korsets opphøyelse) og Den store fasten. Av disse har Den store fasten en spesiell plass, som fører frem til den største av alle fester, Påsken.

Den store fasten har en egen forberedelsestid fra Sakkeus søndag til Tilgivelsens søndag. Uken etter Tollerens og Fariseerens søndag er fastefri: alt kan spises hver dag. Uken etter Den fortapte sønnens søndag er en normal uke med faste på onsdag og fredag. Uken etter Domssøndag (Osteforsakelsen) er kjøtt-fri, men egg og melkeprodukter kan spises hver dag.

I fire uker forbereder vi oss på fastetiden. Vi tar opp temaer som anger som under Tolleren og fariseerens søndag. Tolleren er det som har lært oss Jesus bønnen, som er livsnødvendig for et forhold til Gud. Den fortapte sønns søndag går vi et skritt videre; tilbakevending til Gud gjennom faste og bønn. De to siste søndagene i tiden før den store fasten er Domssøndagen og tilgivelsens søndag hvor det kristne livet videre brettes ut.

 

Den troende skal motta nattverden totalt fastende (ikke innta mat eller drikke) fra midnatt. Ved nattverd på kvelden (forutinnviede gaver) skal man være fastende fra kl 12. I høytidsfastene samt onsdagene og fredagene er man i hovedsak vegan; man spiser ikke kjøtt, fisk, egg, melkeprodukter, vin eller olivenolje. Enkelte dager kan man innta fisk, vin eller olje slik som kalenderen viser. Skalldyr tillates i fasten, men bør begrenses. Fasten innebærer seksuell avholdenhet og moderasjon i inntak av mengden mat, samt tilstrebe en asketisk livsførsel hvor man begrenser fornøyelser for å kunne vie seg til det åndelige livet. Høytidsfastene har forskjellig strenghetskrav. De strengeste er Den store fasten før påske og Gudføderskens hensovnelsesfaste.

Reglene for faste er fastsatt i ortodokse klostre og kan være vanskelig for mange å følge fullt ut. I tillegg er mange mennesker isolert i sin ortodokse praksis. Vi må huske påbudet om ikke å la vår faste bli sett av andre (Matt. 6:16-18). Praktisering av vår faste må derfor skje i kjærlighet til Gud og vår neste – og trenger klokhet og dømmekraft. Vi må huske at faste fra visse matvarer er et av mange virkemidler for indre disiplin. Vi må prøve å leve i Kirkens rytme så mye vi klarer ut fra disse hensyn. I fastetidene er det eksta viktig å gå til gudstjeneste. I kirken ser vi den klare kobling mellom bønn og faste og at dette må resultere i at vi gir til de som trenger det. Hvis man av medisinske årsaker ikke kan faste slik Kirken ber om, må man ta det opp med presten.

Hellige Anna (Ingegjerd Olofsdatter) 10./23. febr  og  4./17. oktober


St. Sofia-katedralen i Kiev
Ingegjerd Olofsdatter av Sverige (1001 – 10. februar 1050) var en svensk prinsesse og storprinsesse av Kiev, datter av den svenske kongen Olof Skötkonung og Estrid av obotritterne, og hustru av Jaroslav I av Kiev, også kalt den vise. Hennes søster Astrid Olofsdatter ble gift med den norske kongen Olav Digre, den senere Olav den hellige.

Trolovet med Olav den hellige


Mynt preget av Olof Skötkonung i Sigtuna med kristet motiv.
Ingegjerd (også kalt Ingegerd), som Snorre Sturlason kaller henne, ble antagelig født i Sigtuna i Sverige. Olav Digre ba om hennes hånd, noe de svenske stormennene anså var et godt gifte da det også vil bilegge ufreden med Norge, men svenskekongen selv, Olof Skötkonung, var mindre begeistret for nordmannen og satte seg imot. «...kongen var blitt så vred på Olav at han ikke kunne tåle å høre ham bli nevnt.» Og når nordmannens utsendinger snakker med svenskekongen slår han fast at «Den digre mannen må ingen kalle konge her i min hird, han er mye mindre mann enn folk sier.» I henhold til Snorre var Ingegjerd slett ikke uvillig til å bli gift med Olav Digre: «Hvis Olav er en så gjev kar som du sier om ham, så kunne jeg ikke ønske meg en bedre mann, sa Ingegjerd mens hun rødmet.».[1]
På Uppsalatinget truet de svenske bøndene å drepe Olof Skötkonung om han ikke bila striden med Norge, og det ble avgjort at Ingegjerd Olofsdatter skulle bli gift med Olav Digre. Norskekongen dro til Konghelle for å vente på sin svenske brud. Han ventet hele sommeren, og i mellomtiden brøt svenskekongen løftet sitt og giftet Ingegjerd bort til Jaroslav, fyrste av Gardariket. Norskekongen sto uten brud, men sammen med sin svenske allierte, Ragnvald Ulvsson jarl, fant de ut at Astrid Olofsdatter, halvsøster av Ingegjerd, kunne gi den samme politiske gevinsten.[2]

Fyrstinne av Kiev


En fresko fra 1000-tallet i St. Sofia-katedralen i Kiev viser døtrene til Jaroslav I av Kiev, hvor Anna som sannsynligvis var den yngste; deretter Anastasia; deretter Elisaveta / Ellisiv, gift med Harald Hardråde av Norge, og til sist Agatha.
Ingegjerd ble i all hast giftet bort til den mektige Jaroslav den vise av Novgorod. Bryllupet skjedde i 1019. I Kiev ble navnet hennes endret til det kristne Irene eller Irina ettersom det er østkirkelig tradisjon at alle kristne skal ha et kristent navn.[3] I henhold til sagaene fikk hun som ekteskapsgaver Staraja Ladoga og omliggende land, og som senere fikk navnet Ingria (Ingermanland), antagelig en avart av hennes navn. Hun satte sin venn jarl Ragnvald Ulvsson som hersker og forvalter for seg.
Ingegjerd tok initiativet til å igangsette byggingen av St. Sofia-katedralen i Kiev, noe som ble overvåket av Jaroslav. De fikk seks sønner og fire døtre (noe uklart for enkelte av dem). Døtrene ble dronninger av Frankrike, Ungarn, Norge, og til dels, om enn i landflyktighet, også av England. Hele familien er avbildet på en av freskoen i St. Sofia-katedralen. Bildet av døtrene finnes fortsatt i redusert forfatning mens fyrsteparet selv er gått tapt da denne veggen senere ble revet. Bildet er likevel kjent takket være en tegning som ble gjort av den på 1600-tallet.
Der råder delte meninger om hvor Ingegjerd ble begravet, i Sofia-katedralen i Kiev eller Novogorod.

Forholdet til Norge

Snorre Sturlason gir klare indikasjoner på at Ingegjerd ønsket å bli gift med Olav den hellige. Dette kan være en litterær fiksjon, men i 1028 er motstanden mot ham så kraftig i Norge at han må flykte fra landet og til Sverige. Året etter drar han videre til Gardariket, en flukt som aldri har fått noen fullgod forklaring. Muligens kjente han seg ikke trygg nok i Sverige. Ingegjerd har en sentral plass i Snorres Olav den helliges saga, men Morkinskinna gir ytterligere informasjon, selv om den ikke nødvendigvis er mer historisk av den grunn:
Ingegjerd skal ha vært en svært klok kvinne og vakker å se til, og sagaen gjenforteller en sannsynligvis fiktiv anekdote om at Jaroslav lot reise en imponerende hall, men Ingegjerd slo fast at den hallen som Olav Digre har var mye større og bedre. I henhold til Morkinskinna ba Ingegjerd spesielt om å få fostre Magnus, Olav Digres sønn, noe som avviker fra Snorres fortelling.[4]
Deretter dro Olav tilbake til Norge og møtte sin skjebne ved Stiklestad.

Ingegjerd som den hellige Anna


Statue av Jaroslav den vise i Bila Tserkva.
Ingegjerds levninger hviler ifølge enkelt kilder sammen med maken i en sarkofag i St. Sofia-katedralen, mens Sofia-katedralen i Novgorod også hevder å ha hennes relikvier.[5] Denne kirken med samme navn som katedralen i Kiev hadde Jaroslav og Ingegjerds sønn Vladimir som byggherre. Novgorod er da også stedet hvor helgenkulten oppstod. Sovjetiske forskere åpnet sarkofagen i Kiev i 1939 og undersøkte innholdet. Det velbevarte kraniet som antas å være Ingegjerds var hva frenologene noe tvilsomt kalte for «en nordisk type», massivt og tungt med en elliptisk form. Pannen var «ikke særskilt høy» og hadde en «gjennomsnittlig» helning. Nesen var «sterkt framtredende med en smal neserot». Haken var «av gjennomsnittlig storhet», men «markant framtredende». Tennene ble bedømt som ganske godt bevart. Jaroslav ble målt til ha vært ca 172 cm og Ingegjerd ca 162 cm lang.
Kildene til Ingegjerds liv er fåtallige og opplysningene om hennes opphøyelse til helgen er ikke entydige, men ifølge Den ortodokse kirkes tradisjon ble Ingegjerd etter sin død opphøyd til helgen, som den hellige Anna av Novgorod. Navnet Anna fikk hun da hun på sine gamle dager gikk i kloster; det er nemlig vanlig at den som tonsureres, får et nytt navn.[6] Ingegjerd ansees som Sveriges første ortodokse helgen og som landets skytshelgen. Det finnes en svensk-ortodoks menighet som er virksom i Linköping, Norrköping og Örebro, og som kalles Heliga Annas ortodoxa församling. En bit av hennes relikvier er i år 2009 overført fra Russland til Sverige. Hennes kirkelige festdager er 10. februar og 4. oktober. En liturgisk hymne som synges i forbindelse med feiringen lyder:
Sitat Som en himmelskt lysande stjärna framträdde du från Västern. Du förunnades antaga den ortodoxa tron och i den frambragte du en välsignad frukt åt det heliga, ryska landet, heliga, rättrogna furstinna Anna. Du älskade Kristus av allt ditt hjärta och du bevarade hans rättfärdighet och lagar. Då vi i dag firar ditt allraheligaste minne, mottager vi därför genom dina förböner syndernas förlåtelse. Sitat
– kilde
Fra en historisk synsvinkel synes det som om Ingegjerd er blitt forvekslet med Jaroslavs første hustru Anna og som senere ble erklært som en lokal helgen i Novgorod ettersom det var på hennes initiativ man skal igangsatt byggingen av den lokale Sofiakatedralen. Hennes levninger ble også undersøkt av sovjetiske forskere som avgjorde at de tilhørte en yngre kvinne enn Ingegjerd som må ha dødd da hun var rundt femti.

Barn

Jaroslav og Ingegjerd hadde følgende barn (rekkefølgen er tilfeldig):
Dokumentasjonen for både Agatha og Dobronega er svake og omdiskuterte.

Referanser

  1. ^ Sturlason, Snorre: Snorres kongesagaer, bind I: «Olav den helliges saga». Side 258-259. Oslo 2003.
  2. ^ Tjønn, Halvor: Vikingenes Russland. Stavanger 2006. Side 112.
  3. ^ Thomas Arentzen «Mellom Midgard og Miklagard – helgenliv over landegrensene», Middelalderforum 1-2(2003): 161 – 171
  4. ^ Tjønn, Halvor: Vikingenes Russland. Stavanger 2006. Side 115.
  5. ^ Thomas Arentzen «Mellom Midgard og Miklagard – helgenliv over landegrensene», Middelalderforum 1-2(2003): 161 – 171
  6. ^ Den ortodokse kirke i Norge

Litteratur

  • Arentzen, Thomas: «Mellom Midgard og Miklagard – helgenliv over landegrensene», Middelalderforum 1-2(2003): 161 – 171
  • Edberg, Rune: Ingegerd, Olof skötkonungs dotter. Ett kvinnoöde från vikingatiden. Sigtuna 1997, nytt opplag 2001. Finnes også i engelsk oversettelse: Viking Princess, Christian Saint. Ingegerd, a Woman in the 11th Century. Sigtuna 2005.
  • Lagerqvist, Lars O.: Sverige och dess regenter under 1.000 år, Albert Bonniers Förlag AB 1982. ISBN 91-0-075007-7.
  • Tjønn, Halvor: Vikingenes Russland. Stavanger 2006. ISBN 82-91640-27-0

Eksterne lenker

Abonner på: Innlegg (Atom)