Den
Ortodokse kirkeforståelse
De
viktigste kilder når det gjelder kirkeforståelsen er Liturgien,
kirkefedrene og konsilene. De er ikke først og fremst opptatt av
kirken som organisasjon, men som liv. Kirken kan enklest forståes
som livet i Kristus som helbreder og nyskaper. Kirken kan beskrives
som et mysterium eller sakrament hvor Gud formidler sin nåde og
griper inn i menneskenes liv. Det kun på denne måten det gir mening
å snakke om kirken som institusjon og organisasjon. Likevel må
det poengteres at den formale struktur er viktig, fordi Kirken
eksisterer konkret i denne verden via sitt sakramentale liv. Dette
har både en historisk og organisatorisk betingelse. Oppdraget fra
Kristus til apostlene og biskopene gjennom den apostoliske suksesjon.
Uten linken mellom biskopene og Kristus, ville det ikke finnes noen
som kunne forvalte sakramentene som gir de enkelte troende fellesskap
med Kristus, og da ville ikke Kirken eksistere i denne verden.
Kirkens
historie starter med verdens skapelse og livet i paradiset. Kirken
er den nye skapelse og en manifestasjon av Guds rike på jorden. I
Kristus, den nye Adam, finner det skapte gjennopprettelse, forsoning
og fullendelse. Pinsen med nedsendelsen av Hellig Ånden er ikke kun
en etablering av en institusjon med spesielle fullmakter. Pinsen er
begynnelsen av den nye tid som er det evige liv og åpenbaring av
Guds rike. Kirken er ikke av denne verden. Den er forberedelsen og
veien til den evige fremtid. Samtidig åpenbarer og skjenker kirken
Guds rike som skal komme. Dette Guds riket kan oppleves her og nå i
Liturgien og mysteriene. Kirken er paradiset, himmelen nedsenket på
jorden og er en helliggjørende og forvandlende kraft, en formidling
av Guds nåde og fellesskap med Gud.
Gjennom
kirkens mysterier, formidler Gud sin nåde på en fysisk og
hångripelig måte. Mysteriene er dåpen, myronsalvingen eller
krismeringen, skriftemålet, nattverden, sykesalvingen, ektevigsel og
håndspåleggelsen. Mysteriene er helt nødvendige for en ortodoks
troende. Det er umulig å leve som kristen uten.
Kirken
består av profeter, helgener både fra den nye og gamle pakt,
engler, troende mennesker som lever et jordisk liv, de som har gått
bort og også de som ennå ikke er født. Kirken kan defor beskrives
som kosmisk. Kirken er både synlig og usynlig, både guddommelig og
menneskelig. Alle er del av samme Kristi kropp.
Kirken
som
en
synlig
organisasjon
hører
til
denne
verden.
Kirkefedrene
bebekjente
kirken
som
en,
hellig,
katolsk
og
apostolisk
slik
vi
finner
det
i
Den
nikensk-konstantinopolitanske
trosbekjennelse
(381).
Kirkens
enhet
,
hellighet,
katolisitet
og
apostolisitet
er
hver
for
seg
og
til
sammen
helt
nødvendig
for
kirken:
et
slags
en
for
alle,
alle
for
en
prinsipp.
Kirkens
enhet
må
være
en
synlig
realitet
for
det
nye
liv
i
Kristus.
Kirken
er
en
fordi
den
har
et
hode,
Jesus
Kristus,
en
Ånd
som
gir
liv,
en
dåp,
et
mål.
For
av
en
Ånd
er
vi
alle
døpt
inn
i
en
kropp.
Denne
enheten
er
synlig
som
felleskap
i
samme
kropp.
Kirkens
synlige
enhet
som
en,
hellig,
katolsk
og
apostolisk
er
uttrykt
og
bevart
i
enhet
i
tro,
sakramental
struktur
og
liv.
Det
vil
si
at
enheten
også
er
en
enhet
i
hellighet,
katolisitet
og
apostolitet.
Kirkens
enhet
er
altså
ikke
noe
som
kan
skapes
med
avtaler,
men
noe
som
er
konkret
og
synlig
ved
at
man
tilhører
det
Den
ortodokse
kirke.
Biskopen
er den som ivaretar kirkens enhet. Biskopen har fått i oppdrag av
Kristus og apostlene å lede den lokale kirke. I denne egenskap er
det hans oppdrag å ivareta at kirken bevares som en, hellig,
katolsk og apostolisk. Han skal være lærer av kirkens tradisjoner,
forvalter av nattverden som er er enhetens mysterium. Han tilhører
det universelle episkopat. Han representerer og forener alle kirker
og derfor hele kirken. Enheten i episkopatet ivaretas av synoden,
fellesskapet av biskoper. Biskopen er kirkens tjener og lærer og
står vakt om sannheten fordi han viser en spesiell lydighet mot
kirkens lære med hjelp av DHÅ.
Den ortodokse kirke er hierarkisk fordi det er en
hellig orden gitt av Kristus selv gjennom oppdraget til apostlene.
Kirken holder tradisjonen for hellig. DHÅ fortsetter å inspirere
kirken og den troende slik han gjorde med evangelistene. Særlig
konsilvedtakene fra de syv økumeniske konsiler er bindende for
kirken. Kirkefedrenes skrifter er normgivende uttrykk for Den
hellige ortodokse tro, på samme måte som kirkens liturgier.
Tradisjonen er fortsatt en levende realitet, slik Kristus er det.
