Fadder

Fadderens ansvar varer livet ut

Dåpen er inngangen til alt kristent liv. Dåpen er grunnlagt av Kristus og er forutsetningen for at barnet kan komme inn i Guds rike. Så viktig er dåpen at Kristus sier: “Den som tror og blir døpt vil bli frelst, men den som ikke tror, vil bli fordømt. (Mk 16,16)

Å la et barn bli døpt er å påta seg et stort ansvar. Barnet må opplæres til å bli kjent med Gud, til å gå I kirken og til å motta nattverden. Å være fadder er å ha et særlig ansvar for dette sammen med foreldrene. Den som er fadder for en voksen som blir tatt opp I Kirken, har det samme ansvar for at den nyopptatte finner sin plass I menighetens fellesskap, hjelper han/henne med å bli kjent med gudstjenestene og med Gud gjennom samtaler og oppfølging.

En fadder må være en person med høy moralsk karakter og må være medlem av Den Ortodokse Kirken. Fadderen bør også være medlem av samme menighet. En fadder er et forbilde for den som døpes og må nøye vurdere om man med sin livsførsel kan være fadder og om man har tid og krefter til å følge barnet eller den nyopptatte I Kirken i mange år. Det er viktig at foreldrene tenker nøye gjennom hvem som skal spørres, da en fadder som svikter sitt ansvar kan få store konsekvenser for den døptes forhold til Gud.

Fadderen bør være aktiv kirkegjenger som regelmessig mottar nattverden, slik at han/hun kjenner Gud godt og vet hvordan man ber til Gud. Fadderen må kjenne til hvordan man oppfører seg I kirken og innholdet I de forskjellige gudstjenestene. Det er viktig at fadderen kjenner folk I menigheten slik at barnet/ den nyopptatte finner sin naturlige plass. Det er viktigere at man velger en seriøs troende som fadder enn en nær venn eller en I familien som ikke er det. Om fadderen ikke føler at han/hun har den nødvendige kunnskap, må han ta kontakt med presten som vil hjelpe med å finne litteratur og få veiledning.

Det første praktiske ansvar er å følge barnet til kirken tre søndager etter dåpen for å motta nattverden. Men allerede fra man blir forespurt, må man sette barnet opp på sin forbønnsliste slik at man husker å be for barnet hver dag, tenne lys I kirken og levere inn førbønnsliste til presten før Liturgien.

Den som bli spurt om å bli fadder må anse dette som en stor ære, men må også være klar over at ansvaret for barnets åndelige utvikling, oppvekst og fremtid I menigheten ikke bare varer frem til voksen alder, men livet ut. Også ansvaret som fadder for en voksen er et livslangt ansvar.

Det er mange måter en fadder kan styrke forholdet mellom fadder og fadderbarn. Å huske på fadderbarnets merkedager gjennom året er viktig. Dåpsdagen er viktig å markere ved å sende kort/gave, gjerne av kirkelig karakter som bibel, bønnebok, ikon ol. Også merkedagen for helgenen fadderbarnet er oppkalt etter er viktig å markere. I Norge er det også fint også å huske på fødselsdagen. Jul og Påske er viktige dager å sende hilsen, men også andre kirkelige festdager, noe som kan hjelpe å snakke om forekjellige temaer.

Det er viktig at fadderen prøver å utvikle et godt forhold til sitt fadderbarn, slik at fadderbarnet tør å spørre om viktige ting som angår en. Fadderen bør derfor jevnlig besøke sitt fadderbarn hjemme eller ta det med på restaurant ol. Mange synes navnedagen er en fin dag å gjøre dette på. Hvis foreldrene har vanskeligheter med å komme I kirken på viktige dager, bør fadderen tilby seg å ta barnet med. Også voksne synes det er godt at fadderen viser omtanke med hensyn til kirkegang.

Kirkårets syklus er en unik måte å kunne snakke med sitt fadderbarn om troen på Gud. Ved besøk I kirken til påske er det mye viktig man kan snakke om Kristi oppstandelse. I det hele tatt, fadderen må være oppmerksom og oppfinnsom I måten man utøver sitt fadderansvar. Man kan f.eks. lære bort sanger, følge til søndagsskole, dra på pilegrimstur osv.

Det er også viktig at fadderen har et godt forhold til foreldrene. En god kommunikasjon vedrørende barnet er nødvendig for å kunne få til den åndelige skoleringen. Fadderen bør også ha tid til foreldrene, slik at han/hun kan være en støtte både praktisk og åndelig.

Å være fadder er en stor gave og ansvar gitt av Gud. Hvis man opplever at kreftene ikke strekker til, eller at man er I ferd med å skygge for Gud overfor barnet, bør man ta dette opp med sin prest. Det er viktig å understreke at Gud ikke setter en til en oppgave som man ikke kan utføre. Gud gir fadderen utrustning og krefter. Det viktigste arbeidet med å være fadder er arbeidet med en selv. Hvis fadderen selv passer på å leve nær Gud, vil man alltid ha noe å gi. Hvis man lar lyset fra Kristus skinne I sitt hjerte, vil lyset alltid reflekteres videre til sitt fadderbarn. Det er det som er å være fadder.