Acta 2,1-11 Joh 7,37-52
+ 8,12
Vi feirer i Den Hellige Pinsen at Gud blåste sin Ånd inn i
kirken og ga oss muligheten for å tro på en levende Gud fordi Han
fortsatt er med oss. Vi feirer at DHÅ igjen og igjen fyller oss med
liv og tro. DHÅ er selve livets pust som holder oss oppe, som skaper
tro, samhold og kjærlighet.
DHÅ
er den tredje personen i treenigheten ved siden av Faderen og Sønnen.
I likhet med Sønnen utgår DHÅ fra Faderen som vi fremsier i
trosbekjennelsen. Det vil si at DHÅ er likestilt de andre personene
i Treenigheten. I DHÅ er hele Guddommen tilstede. Det er ikke en
avskygning av Gud, men det er hele Gud tilstede i DHÅ. Derfor heter
Pinsedag i Ortodoks tradisjon Treenighetsfest.
Det
som er det spesielle med DHÅ er at den både er bundet og fri.
Akkurat som Gud selv, fordi DHÅ er Gud. DHÅ er knyttet til
mysteriene eller sakramentene. I nattverden ber vi i epiklesen, DHÅ
ta bolig i brødet og vinen. I den hellige olje og krisma er DHÅ
tilstede på en spesiell måte. DHÅ har lovet å være til stede når
vi ber. I bønner åpner vi oss for DHÅ hvor han stiger inn i vårt
indre og skaper et helt hjerte. Som Paulus sier er vi Guds tempel.
Dette tempel er vi fordi DHÅ har tatt bolig i vårt indre. Liksom
Kirken har vi en Guddommelig og en menneskelig side. Guddommelig
fordi DHÅ gjør oss Guddommelige. Et annet sted hvor DHÅ er
tilstede er gjennom ikonene. Her er det en helt spesiell egenskap ved
DHÅ hvor Han bruker skjønnheten til å skape tro og liv i vårt
indre. Gjennom skjønnheten i ikonet, ser vi inn i selve himmelen. I
7 øk. Konsil sier fedrene: ”når vi hedrer og ærer et ikon mottar
vi velsignelse”. Ikonen er en dør hvor DHÅ tar oss med inn i en
hellig verden. Slik sett er ikonet i Den Ortodokse kirke et
sakrament.
Men
DHÅ er også fri. Den blåser dit den vil. Den skaper noe i ditt
indre uten at du har bedt Ham om det. DHÅ er tilstede som et skjult
mysterium. Han er som en kraft utenfor all forstand som kommer og
skaper, omformer og helbreder. ”Kom, du som er ensom til de
ensomme”, skrev Simeon den nye teologen. ”Kom, for du er selv
begjæret i mitt indre, mitt liv og min pust.”
DHÅ
gir for det første en universell gave til alle troende. ”De ble
alle oppfylt av Hellig Ånd” Acta 2,4. Den gis altså ikke bare til
presteskapet, men til alle. Slik sett er vi alle karismatikere.
DHÅ
er for det andre mangfoldighetens gave. Den fordelte seg som tunger
av ild og satte seg på hver enkelt. (Acta 2,3) Det vil si at den
oppleves direkte på hver enkelt av oss. Han er personlig. Han taler
direkte på vårt eget språk, i vår egen kultur. Vi må altså ikke
bli grekere eller russere for å forstå eller oppleve DHÅ.
DHÅ
er for det tredje enhetens gave. Nådegavene er forskjellige, men
Ånden er den samme og hans oppgave er å forene oss gjennom fredens
bånd. Det er DHÅ oppgave å skape kommunion og kommunikasjon oss i
mellom. DHÅ oppgave er å gjøre de mange til en eneste kropp i
Kristus. DHÅ skal hindre oss i å bli borte i kollektivismen
samtidig som han, skal hindre oss i å bli isolerte, å bli
egoistiske og bli tatt av fryktens tyrani.
Det
hellige Serafim av Sarov sa at livet mål er ervervelsen av DHÅs
nåde. DHÅ viser oss frelsen som en prosess. Hvor vi daglig arbeider
med vårt liv for at DHÅ skal få større plass i vårt liv.
La
oss avslutte med pinsens kontakion:
Den
gang Den Høyeste steg ned og forvirret tungemålene,
splittet
han hedningene (folkeslagene)
Men
når han fordelte tunger av ild
Gjorde
han alle til ett.
Derfor
priser vi med en røst den All-Hellige Ånden
