Det hellige korsets opphøyelse
14./27. september
Jerusalem hadde en unik plass i den kristne tradisjonen,
særskilt som plassen for Kristi lidelse og oppstandelse. Her ble den første
menigheten etablert og det første episkopatet med Herrens bror Jakob som biskop.
To
katastrofer rammet byen de første årene. Byen ble erobret og ødelagt av keiser
Titus i år 70 og det såkalte Barkokba opprøret i 135 ble slått ned og keiser Hadrian
rev store deler av byen og den ble gjenreist som en romersk by: Aelia
Capitolina. Den hellige graven og Golgata ble rasert og ble liggende under et
Venus-tempel. Jerusalemmenighetens jødekristne ble fordrevet og kun de
ikke-jødiske kristne ble igjen. Menighetens kultur ble etter dette hovedsakelig
gresk.
Først
under Keiser Konstantin fikk Jerusalem atter en viktig stilling. Venus tempelet
ble revet og det ble oppført en femskipet basilika, etter tradisjonen i takknemlighet
over den lykkelige avslutning av det første økumeniske konsilet i Nikea år 325. Basilikaen ble kalt Martyrion og ble
innviet 13. september 325. Anastasis over Kristi grav kom til, videre Golgata og
et baptisterium og to søylehaller.
Menigheten
eide to viktige relikvier, Kristi kors og plakaten med innskriften, Jesu fra
Nasaret, jødenes konge. Begge disse omtales av Egeria, en pilegrim som
forteller om en sereoni fra store fredagen i 380. Plassen er bak korset, en
mindre helligdom inntil Golgatahøyden i tilslutning til Martyrion:
Biskopen setter seg på tronen, et bord
dekket med en linduk settes foran ham, diakonene står rundt omkring bordet og
man bærer frem et sølvskrin smykket med gull, i hvilket korsets hellige tre
finnes. Skrinet åpnes og vises frem, såvel korsets tre som platen legges på
bordet. Når treet legges på bordet tar biskopen som sitter det med hendene i dets ender og diakonene står rundt omkring og holder vakt...Og så går alt folket en
etter en forbi og alle bøyer seg og rører ved korset og platen, først med
pannen og så med øynene for så og kysser det.
Hl.
Kyrillos, biskop av Jerusalem 351-387, hadde alt omkrinjg 350 nevnt korset flere
steder i sine dåpskatekeser og vitnet om at små biter av korset ble sendt ut
over den kristne verden som relikvier. Kyrillos dåpsundervisning eide rom dels
i basilikaen, dels ved anastasia eller ved Golgata:
Lidelsen er virkelig. Han ble virkelig
korsfestet, og vi skjemmer oss ikke over det. Han ble korsfestet og vi benekter
det ikke. I stedet er jeg stolt når jeg taler om det. Om jeg nå benekter det, ble jeg imøtegått at dette er Golgata som vi alle står nå inntil. Korsets tre
overbeviser meg, dette kors som nå sendes ut i små stykker over hele verden.
Korsets
hellige tre , synlig blant oss til denne dag, bærer vitnesbyrd og gjennom dem
som i tro tar del deri har det herfra oppfylt nesten hele verden.
Relikvier
av det hellige Korset finnes således
bevart i kirker i forskjellige deler av verden alt fra 300-tallet. Også
personer bar korsrelikvier. Man fant et relikvie hos hl. Makrina etter hennes
død. Hennes bror, hl. Gregorius av Nyssa forteller i sin bok om henne ”Den hl.
Makrinas liv” at hun bar et halskors og en ring av jern i en kjede på hjertet.
Ringen, som hadde et bilde av korset inngravert, var hult og gjemte en bit av
livets tre.
I
326 finner hl Helena det hellige kors begravet under en Venus-statue. Man
skjønte dette var det sanne kors fordi det lå mellom to andre, og det bar en plate
med innskripsjon og det var kilden til mange mirakeler. Patriark Makarios viste
det frem for folket som ropte Kyrie eleison. Dette er bakgrunnen til at man i
enkelte katedraler under morgengudstjenesten synger Kyrie eleison optil 500
ganger. 14. september 347 begynte man å feire en årlig seremoni i gravkirken i
Jerusalem. Patriarken løftet da korset frem for folket.
Siden
500-tallet finnes det skriftlige belegg for en seremoni som ble holdt ved
kirkens innvielse, da biskopen løftet opp det hellige kors. Kirken har på
festen for korsets opphøyelse bevart dette rituale.
I
614 plyndret perserne Jerusalem og ødela gravkirken og stjal det hellige
korset. Det ble tilbakeført av keiser Herakleos 2. og ble plasert i Jerusalem
3. mai 628, men på grunn av muslims trussel, ble relikviet ført til
Konstantinopel som ble sentrum for feiringen av festen.
Den
14. september 633 ble det hellige korset ført i høytidelig prosesjon fra
Blachernae-kirken til Hagia Sofia. Her fant den andre store opphøyelsen sted.
Korsopphøyelsen kom i større grad til å overskygge minnet om gjennfindelsen.
Fremvisningen av Korset (staurofaneia) ble en tradisjon. Korset skulle vises
frem i 4 dager 10.-13. september. Under morgengudstjenesten 14. september bar
keiser og patriark korset i prosesjon fram til amboen hvor patriarken hevet
korset mot de fire himmelretninger.
Ved
slutten av morgengudstjenesten idag blir krusifikset plassert på et bord og
dekorert med blomster. Biskopen bærer det i prosesjon rundt kirken og hever det
fire ganger. Korset fyller universet og forener den tapte verden gjennom Kristi
kjærlighet som er bredden og lengden og høyden og dybden og som åpenbarer til
oss fyllesten fra Gud.
Deretter
plasserer biskopen krusifikset i sentrum av kirken og diakonen berøker det og troparet synges: Frels o Herre, ditt folk og velsign din arvedel, gi
dine troende seier over motstanderne og bevar ditt herrevelde ved ditt kors.
Før man venererer korset synger folket følgende bønn tre ganger: Ditt kors ærer
vi, o Herre, og Din hellige oppstandelse lovpriser vi.
En
annen kors-fest finner sted 1. august til mine om prosesjonen med relikviene i
Konstaninopel 641 til forsvar av byen. Gjennom hele året minner vi korset.
Troparet synges ved alle morgengudstjenester. Onsdag og fredag er viet minnet
om korset.
Festen
er preget av korsets seier, men har et alvorlig preg som understrekes av at det
er faste. Teksten
i Liturgien er fra Joh. Kp 19. og epistelen er hentet fre 1.
Korinterbr.1,18-24:
Jeg vil ødelegge de vises visdom,
og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet.
