I år feirer Den ortodokse kirke påske en uke etter Den katolske og Lutherske kirke. I denne oversikten over Den store uke eller lidelsesuken og påsken får man tematisk gjennomgang. Det er tre nivåer under feiringen: 1. Vi feirer at Kristus engang stod opp. 2. Vi feirer at han kommer hver gang to eller tre er samlet i Hans navn og i Kirkens sakramenter. 3. Vi feirer at han skal komme igjen i herlighet.
Lørdag før
Palmesøndag: Lasaruslørdag Joh. 11: 1-45
Palmesøndag Joh. 12: 1-18
Herrens inntog i
Jerusalem. Begynnelsen på vandringen i Herrens fotefar som Kirken
leder oss i. Med palmeblader i hendene tar vi hemmelighetsfullt del i
Herrens høytidelige inntog på vei inn i Jerusalem på veg til den
frivillige død. Palmesøndag er begynnelsen på lidelsesuken.
Den Hellige og store mandag
Denne
dagen står Kirken lik en jomfru på vakt for sin Brudgom. Brudgommen
kommer, og vi følger etter Ham på Hans vandring opp til Jerusalem
hvor Menneskesønnen overgis for våre øyne. Matt 21, 18-43: ”Derfor
sier jeg dere: Guds rike skal tas fra dere og gis til et folk som
bærer dets frukter”.
Gudstjenestene blir mer høytidelig. Forutinnviede gavers liturgi
blir feiret. Teksten er om Frelserens forutsigelse av verdens ende:
Matt 24, 3-35: Folk
skal reise seg mot folk og rike mot rike.
Under den sene aftengudstjenesten ledes vi sammen med Kristus opp på
Oljeberget. ” Gjør
deg rede til bortgang, min sjel, for den ubestikkelige Dommer nærmer
seg.” I løpet av
de tre første dager leses alle 4 evangelier i tidebønnene.
Den Hellige og store tirsdag
Under morgengudstjenesten gjentas med
enda større intensitet: ”Se, brudgommen kommer” og lignelsen om
de 10 jomfruer leses: Da skal himlenes Rike være å ligne med ti
jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte Brudgommen, men
fem av den var dårlige og fem kloke. Lignelsen om talentene og
profetien om Den ytterste Dom (Mt. 25, 24-46). Ved historiens ende,
før hele verdens Påske og Kristi oppstandelses hemmelighetsfulle
åttende dag, kommer syvende dagens storm, hele verdens lidelsesuke –
verdens ende og ytterste dom. Av det dype kaller jeg på Deg,
Herre, hør min røst. For hos Herren er miskunnheten, og megen
forløsning er hos ham. Esekiels profeti leses. På
aftengudstjenesten leses fra Jobs bok; Herren ga og Herren tok,
Herrens navn være lovet.
Den Hellige og store onsdag
Angeren tid er forbi. Lesningen
hentes fra Johannes, hvor Frelseren forherliges for sine lidelser ved
Faderens røst fra det høye. Sentrum og innhold i dagens
gudstjenester er fortellingen om den angrende synderinne som heller
myrra over Jesu føtter og den onde Judas som planlegger å forråde
sin Mester og Herre. Profeti fra Daniel leses om bokrullen som
spises. Meningen med frelserens lidelsesvei poengteres. Vi skal lide
og korsfestes, begraves og stå opp med Ham i herlighet. Dagen
avsluttes med ordene om hvordan Judas gikk til ypperstepresten.
Efraim Syrerens bønne leses for siste gang.
Den Hellige og store torsdag/ skjærtorsdag
Mt.26:1-20 Joh.13:3-17
Mt.26:21-39 Lk.22:43-45 Mt.26:40-27:2
Innstiftelse av
nattverden. Brugommen er kommet for å holde det store
kjærlighetsmåltid. Klageropene er stilnet. Både sorg og glede
preger dagen. Korsets glede. Nattverdens mystiske mening
understrekes: Den usammenblandede og uadskillelige forening av vår
Herre Jesu Kristi to naturer – den guddommelige og den menneskelige
– deres gjensidige forening, virke og deltagelse i vår frelse.
Fotvaskingsritualet forrettes av noen biskoper.
De
tolv evangelier (vanligvis
torsdag kveld)
Jesus dør på korset
med en røver på hver side. Skapningen utholdt ikke synet av Gud bli
krenket, og rystet i frykt. Jorden skalv, og stener falt ned, solen
ble mørk, og tempelets forheng revnet i to fra øverst til nederst.
I de
første århundrer ble denne gudstjeneste forrettet hele natten
igjennom i Jerusalem og evangeliet ble lest på forskjellige steder;
Oljeberget, Getsemane, Golgata. De 12 evangelier er satt sammen av
tekster fra alle de 4 evangeliene med forklarende antifoner. Nå
er Menneskesønnen herliggjort, og Gud er herliggjort i Ham. Kom oss
i hu når du kommer i ditt rike.
De kongelige
tidebønner
4 timebønner leses sammen som en
gudstjeneste. Lidelseshistorien gjennomleves i bønnens forherligelse
av de hellige timer og tider som er helliget ved frelseshanlingen for
oss
Aftengudstjeneste med utbæring av epitafiet.
Midt i kirken står korset som de troende kommer frem og viser ære. Aftengudstjenesten viser oss de veldige og forferdelige timer på Golgata. Siste rop fra Guds Sønn: Min Gud, min Gud, hvorfor har Du forlatt meg. Evangelielesning om Frelserens død og gravleggelse. Josef fra Arimatea svøper Han allrene legeme i en ren linduk. Herren er Konge og har kledt seg i herlighet. Herren er konge, selv om han stiger ned i dødsriket. Dødsriket er slått av frykt, dets porter slås inn, portene smadres og de døde står opp i jubel. Presten og noe lekfolk går inn i alterrommet og bærer epitafiet ut.
På den sene kveldsgudstjenesten som følger rett etter, leses Gudføderskens gråtekanon. Guds Sønns adskillelse fra sin Fader var også adskillelse fra Hans allrene Moder da han steg ned i dødsriket. Til sin moder sier Herren i hemmelighet: Jeg vil frelse min skapning, derfor gikk jeg i døden, men jeg skal stå opp, som himmelens og jordens Gud, og Deg skal jeg opphøye.
Den Hellige og store lørdag
Begravelse av Epitafiet (fredag kveld)
Gudstjenesten
aftenen til Den store lørdagen er som en forgård til lørdagen da
Kirken forretter Herren Jesu Kristi begravelse. 119 salme: Da de
hadde sunget lovsangen gikk de ut til Oljeberget. Med verset:
Velsignet er Du,
Herre, lær meg dine bud.
Dette verset synges alltid i kirken ved begravelser. Salme 119 er
delt opp i tre deler og det er som det gamle og det nye testamentet
står i en dialog. Liv, hvordan kan du dø, spør kirken. Kristus
svarer med salme 119 som er en profeti om ham selv. Han er den som
ikke krenker en eneste tøddel i Herrens lov. Han som til enden
oppfylte alt som var forutsagt om Ham, Han som av hele sitt hjerte
elsket Guds bud. I den følgende bønn til Gudsmoderen skimtes for
første gang oppstandelsesmotivet: Verdige,
o Jomfru, dine tjenere å få skue din sønns oppstandelse.
Sorgens tid nærmer seg slutten, for den strålende engel er på vei
til Livgiverens grav for å forkynne for kvinnene med myrra at
Kristus er oppstanden. Men ennå stenger stenen for graven og
evangeliet om morgenen som vanligvis omhandler oppstandelsen, leses
ikke. Men en kanon som omhandler gammeltestamentlige profetier om
oppstandelsen; Frelsen gjennom Rødehavet, og fra profeten Habbakuk,
Esaias og Jona og om de dødes oppstandelse og om de begravede som
står opp av sine graver. Adams synd var dødelig for menneskene men
ikke for Gud. Derfor kunne Kristus Gud ikle seg menneskelig kjød og
gi seg til lidelsene og døden, for gjennom sin guddommelighet å
forvandle det forgjengelige til uforgjengelighet og dermed frelse
menneskeslekten fra døden og gi menneskene evig oppstandelse.. Dette
er Guds ytterste kjærlighetshandling. Han legger seg i graven, som
en oppfyllelse av Kristi ord om hvetekornet som faller i jorden og må
dø for å kunne spire til nytt liv. Det er den avsluttende akt av
inkarnasjonen og liksom en ny skaperakt. Den gamle Adam er begravet,
og den nye står opp. Denne
sabbat er høyt velsignet, for i dag har Herren hvilt fra alle sine
gjerninger, sies
det i kanon.
Aftengudstjeneste lørdag
Gudstjenesten
handler om det hemmelighetfulle tidsrom som skiller Herrens død fra
Hans oppstandelse, og forteller om den gledefulle og forferdelige
hendelse, at Frelseren steg ned i dødsriket. I
dag stønner Hades og roper: Langt bedre hadde det vært om jeg ikke
hadde tatt imot Marias Sønn, for da han steg ned i meg, ødela Han
min makt, knuste kopperportene og oppvakte de fangenes sjeler.
Lørdagen er knyttet til Påskedagen og dagen er preget både av
Kristi død og oppstandelse. Profetiene om Jesu oppstandelse leses.
Alle dere som er
døpt i Kristus, har ikledt dere Kristus synges
i stedet for Trishagion. Katekumener blir døpt. Alterets og prestens
skrud skiftes fra mørkt til lyst. Påsken nærmer seg, men intet
bryter den høytidelige taushet.
Påske
Kristi
oppstandelse Joh. 1:1-17
Har
vært feiret i nåværende form fra 300 tallet, sannsynligvis fra Hl.
Kyrillos av Jerusalem. I de tidligste tider tilbragte de troende hele
påskenatten i kirken. Påskemorgens gudstjeneste begynner kl 24 med
høytidelig prosesjon rundt kirken. Presteskap i lyse og strålende
klær, med kors evangeliebok, ikoner og faner, omgitt av de troende
med tente lys i hendene, går rundt kirken for å møte Frelseren.
Man stanser foran de stengte kirkedører som utenfor graven og det
glade budskapet forkynnes; Kristus
er oppstanden fra de døde, med døden nedtrampet han døden, og til
dem i gravene ga han liv.
Og man trer inn i kirken fylt av lys. Påskens kanon begynner. Påsken
som menneskelivets overgang til den opprinnelige tilstand –
udødelighet, evig liv, markeres.
Det er liv bakom gravene
– det er det viktigste budskap i denne påskeglede. Kristus har
gjenreist livet for dem som var døde før Hans komme, men som ventet
på Ham. Han oppreiser også dem som nå etter Hans komme har vandret
bort i troen på Ham og Han vil oppvekke alle som kommer til å dø.
Alle vi som venter på Hans annet komme i herlighet, har håp om kun
et tredagers opphold i graven, lik Kristus selv. De troende bringer
dette gledesbudskap i påsketiden til sine avdødes graver.
Kristus er den nye Påske
som han talte til disiplene sine under den Mystiske nattverd (Lk 22,
15-16). Han er det levende offer som gjør alle gammeltestamentlige
ofringer overflødige. Han er det Lam som profeten Esaias talte om
(53,7). Kristus er vår Påske, sier Paulus (1.Kor. 5,7).
Kristus kommer ut av
graven som en Brudgom, la oss møte Ham med lys i hendene sammen med
englenes kor og feire Guds frelsende Påske.
