DEN STORE FASTEN

Vi har flere fasteperioder i Kirken som går foran viktige fester i Kirken.  Vi har to faster i kirken. Det ene er den totale faste som går foran Liturgien. Og vi har en faste som handler om ikke å spise en viss type mat.

Den store fasten befinner seg mellom Teofania (Kr.dåp) og Påske. Vi kan si at fasten er en forberedelse til påsken og en utdypelse og konsekvens av Teofania. Fasten starter mandag etter Osteforsakelsens søndag. Den varer i 40 dager, etter forbilde av Jesu faste (Mt 4,2) som kom rett etter hans dåp, og varer frem til fredag kveld før Palmesøndag. Lørdagen heter Lasarus-lørdag. Lasarus lørdagen og Palmesøndag er en lags dempede festdager. Den Store og hellige uken eller lidelsesuken er en spesiell fasteuke og kommer i tillegg til de 40 dagene.

I gammel tid var fastetiden en forberedelses tid for katekumenene som skulle tas opp i Kirken. I dag fokuserer vi i fastetiden på at vi alle er katekumener. Vi forbereder oss på opptagelse i Gudsriket som skal komme ved Jesu gjenkomst. Dette gjøres tematisk ved at vi på en måte settes tilbake i gammeltestamentlig tid.

Kirkefedrene sammenlignet ofte Fasten med Israels folkets vandring 40 år gjennom ørkenen. For å holde folket fast i troen gjennom denne lange perioden ga Gud folket mange mirakler. Vi husker mirakelet med vannet som strømmet fra klippen og mirakelet med manna i ørkenen. Våre mirakler er nattverdsfeiringene som vi feirer.

Vi leser tekster fra 1. Mosebok om skapelsen og løfte om det lovede land. Vi leser fra Jesajaboken om løftene om Kristus som skal komme. Og vi leser fra Salomos ordspråk, GT etikkbok om hvordan vi skal leve. Disse tekstene skal vi tolke som forberedelse på Kristi gjenkomst. I lidelsesuken skjer det et skifte i tekstene. Det leses fra Exodus – det lovede land, Esekiel – syner, Job – bildet på Kristus.

Vi har lett å tenke på fasten som kun å nekte seg visse typer mat. Men sann faste dreier seg like mye om en indre faste. Kropp og ånd er en enhet. I fasten skal man fokusere på selvdisiplin og fornektelse for å kunne arbeide mer med ting i livet hvor man opplever at man kommer til kort. Fasten er ment å skulle gi større konsentrasjon om viktige og åndelige ting i livet og med Guds hjelp ta kontroll over fristelsene.

Fastens hovedformål er å gjøre oss bevisste på vår avhengighet av Gud. Følelsen av sult og fravær av god mat skal få oss til å tenke på at som Kristus sier: Uten meg er dere ingen ting. (Joh 15,5). Fasten skal hjelpe oss til å være ydmyke og motarbeide fariseisme. Men fasten fører også til en letthet i kroppen, årvåkenhet , frihet og glede. Fasten frigjør krefter til å søke Gud. Fastens mål er å returnere til Gud. At vi skal komme hjem som den bortkomne sønn. Den fysiske fasten skal hjelpe vår vilje til dette.

Fasten er både fravær fra mat og fravær fra synd. Derfor ber vi i fastetrioden: Sann faste er å legge all ondskap til side, og kontrollere vår tunge, avstå fra lyst, slarv , falskhet og fordømmelse. Da er vår faste sann og til Guds behag.

Ifølge fastetrioden skal fasten skal bestå av bønn, faste og allmisse. Fasten skal lære oss sant kristent liv, hvordan vårt tros liv skal være resten av året. Bønn setter oss i stand til å høre Guds røst, til å oppleve hans vilje med oss. Domssøndagen viste oss hvor viktig det å ta vare på og hjelpe de som lider, de som ikke har mat. Allmissen settes i direkte forhold til dommen.

Fasten skal ikke være en konkurranse i å være flinkest eller å se ned på de som ikke faster slik som en selv. (Rom 13,11-14,4). Fasten er å se at vi alle gjennom dåpen er korsbærere.