Den
økologiske utfordring
Mange
mennesker mener i dag at veien ut av den økologiske krise krever en
åndelig fornyelse. Det er ikke bare snakk om å endre vaner, men en
en endring av hjertet eller forvandling eller omvendelse som vi sier
i kirken. De miljømessige konsekvensene for den kristne tro har det
i alt liten grad blitt fokusert på. Kirken er ofte det siste sted
folk ser etter åndelige løsninger. Mange søker til andre
religioner og ideologier for å finne svar. Men Den ortodokse Kirke
har viktige innspill i hvordan synet på skaperverket ikke bare
utfordrer den kristne tro, men er uløselig knyttet sammen med troen
på Den treenige Gud.
Den
ortodokse kirkeleder som tydeliggjør denne sammenhengen er Hans
hellighet, den økumeniske patriark Bartolomeus. I sin bok Møtet
med mysteriet som nå er kommet på Luther
forlag, presenterer han det ortodokse synet på hvordan verdens
utfordringer må løses. Også hans forgjenger den økumeniske
patriark Demetrios tok et viktig initiativ da han i 1989 etablerte
første september, begynnelsen på et nytt kirkeår, til en spesiell
bønnedag for beskyttelse av skaperverket. På den inter-ortodokse
konferansen på Kreta i 1991 ble det understreket at den økende
belastningen på miljøet på grunn av menneskelig misbruk var synd.
Kirken kalte alle mennesker til omvendelse og fremhevet at løsningen
ligger i den liturgiske, eukaristiske og asketiske måte å leve
livet på. Siden har Den økumeniske patriarken jevnlig arrangert
konferanser hvor sentrale tema i bevaringen av skaperverket har blitt
tatt opp med deltagelse av verdens fremste forskere. For dette
arbeidet har Patriark Bartolomeus høstet stor anerkjennelse.
Den
ortodokse kirke understreker at miljøet er direkte knyttet til den
sakramentale dimensjon i livet og verden. Verden
er gjennomsyret av Gud. Naturen er derfor et sted hvor vi kan møte
Gud og ha fellesskap med Ham. Denne opplevelsen av hellighet i
skaperverket er helt nødvendig for å oppleve at vi også er hellige
skapt inn i Guds sammenheng. Jorden er
hellig der vi ser spor etter Gud. Derfor er det viktig å lytte til
skapelsen,
sier patriark Bartolomeus. Naturen lengter etter frigjøring fra
forgjengeligheten (Rom 8). Det er ikke vanskelig å se. Vi må ta
imot verden som en gave, ikke utnytte og forbruke den. Vårt forhold
til skaperverket viser hvordan vårt forhold til Gud er. Når vi
utilbørlig utnytter skaperverket ødelegges vårt forhold til Gud.
Menneskets frelse og naturens frelse er to sider av samme sak.
Mennesket har fått et spesielt ansvar for skaperverket og er
avhengig av vår anger og vilje til forandring for å nå sitt mål.
Samtidig er vår frelse umulig uten at skaperverket blir helbredet.
Det er hele skaperverket som må helbredes. Derfor kan patriarken si:
Hver gang vi deler våre ressurser med
andre mennesker, blåser Ånden gjennom skaperverket.
Det
er i Guddommelige Liturgi som blir feiret på Kristi
oppstandelsesdag, søndagen, at den sakramentale sammenhengen og
gjenopprettelsen kommer til syne. I
nattverden takker vi Gud for alt hva han gir oss og gir Ham tilbake
det som er Hans. I Den guddommelige Liturgien fremsies før selve
konsekrasjonen i det presten løfter kalken og disken:
Deg frembærer Ditt av det som Ditt er, for alle og på alles vegne.
Nattverdgavene,
brød og vin, er gaver jorden har brakt frem, og gis i Liturgien
tilbake til Gud for at Han skal hellige dem. Deretter gis de
helligede nattverdgavene tilbake til oss for at vi skal bli helliget.
Både skaperverket og vi blir på denne måten helliget og fornyet og
viser oss at frelse er helbredelse og gjennopprettelse av hele
skaperverket.
Veien
til vår og skaperverkets forvandling går gjennom bønn og asketisk
livsførsel. Det er to sider av samme sak, helt uadskillelig. Bønnen
avdekker personens sanne natur og åndelige tilstand,
sier patriark Bartolomeus. Bønnen skal rense oss og skape
fellesskap som inkluderer hele skaperverket. Vi tilber som fellesskap
ikke som individer. Uten bønnen kan ikke helliggjørelsen gjennom
nattverden bli mulig. Bønnen blir prøvestenen i en persons åndelige
liv. Men Den ortodokse kirke forkynner at asketisk livsførsel eller
faste er like viktig som bønn. Dette har vestlige kristne glemt, og
er kanskje det viktigste bidraget den østlige kirken kan gi troende
i vest. Fasten er veien tilbake til Gud. Det er veien gjennom
forvandling og omvendelse. Fasten viser oss at forvandlingen handler
om hele kroppen vår, ikke kun hodet. Faste er en paradisisk øvelse.
Vi spiser paradisets mat som gir åndelig årvåkenhet og
frihetsfølelse og evne til å møte verden med nye øyne. Siden vi
lever med et ben utenfor himmelen, er dette en vanskelig øvelse for
de fleste av oss. Men Gud ber oss om å prøve. Han setter vår vilje
på prøve. Og sakte men sikkert vil man merke at livet forandres.
Faste handler også om solidaritet med de fattige og en øvelse i å
forbruke mindre. Faste understreker
alles verdighet og verdi og fører til foredling slik at vi ser hvor
vi har hjertet,
sier patriark Batrolomeus. En person som lever i bønn og faste vil
aldri godta at skaperverket utnyttes og at mennesker lever i
fattigdom for at vi skal være rike.
Transfigurasjonsfesten eller Kristi forklarelse viser oss hvordan hele skaperverket skal forvandles. Bildet øverst fra San Apolinare in Classe i Ravenna gir oss en illustrasjon på dette. Kristus her fremstilt som et kors, står i en paradishave. Kristus på Tabor viser den forklarede verden som er hele skaperverkets mål.
